• 10.08.2015 kl. 21:18

Maren vs Ma´arn fra myrra

"Det blir på akkurat samme måte som om jeg skulle ha snakket østlending! Det blir ikke bra det heller.."

Er det en ting jeg nok er nødt til å bli vant til, så er det å bli kalt "Ma´arn" i stedet for "Maren". Jeg synes det er litt rart egentlig og jeg har alltid syntes det. For er du ikke enig med meg i at "Maren" rett frem høres mer byvennlig ut? "Ma´arn" derimot høres ut som om det kommer fra bygda. Men jeg heter jo egentlig Maren og ikke Ma´arn. Men altså, uansett om jeg presenterer meg som Maren, så blir jeg aldri kalt det av østlendinger. Og de østlendingene som kaller meg for det, har øvd i evigheter. Det er visstnok veldig morsomt å kopiere dialekten også. Jeg tar det med et smil jeg. Hva skal jeg ellers gjøre? Gråte? Jeg håper da virkelig ikke det! 



Det jeg i alle fall vil frem til er at jeg hang med en veldig trivelig gjeng i dag. Gurimeg som jeg elsker dette! Jeg håper det holder seg slik. For uansett om dette er en konkurranse om jobbmarkedet, så er det viktig å knytte kontakter, ikke bare i studenttiden, men også etterpå. Det er nå karrieren har startet. Det er nå vi begynner å tenke videre. Knytte kontakter overalt. Selv om vi jo allerede har gjort det før i livet, bare vi nå er litt mer klar over viktigheten. Jeg er i alle fall det. Dette er vennskap som kan utvikle seg til å bli et kollegium. Og det er faktisk på grunn av journalistdrømmen at jeg blogger også. Men det lå kanskje litt i kortene? Blogg er en super metode for å stikke seg litt frem, og knytte kontakter også her. Selv om jeg bare er en liten blogger, så føler jeg at jeg har fått veldig mye ut av dette. Og ja, jeg kommer til å blogge i over mange år.

Ilden er tent!



  • 09.08.2015 kl. 23:27

Den rosa råner´n

En ny dag var da på sin slutt og jeg har tilbragt snart to netter her i Oslo. Om tiden kommer til å gå like fort som dette, kommer jeg til å være ferdig på null komma niks.

Tenk at det i tillegg snart er juleferie om bare fire måneder. Det går så sykt fort at jeg nesten blir litt redd. Men hva skal man si? De andre leierne er så koselige, og ingen av oss tar oss selv noe selvhøytidelig. Er det noe jeg virkelig er litt smålig skeptisk på, så er det folk som ikke klarer å slippe seg løs. Som ikke klarer å dumme seg litt ut, men som skal være så prektige som mulig. Det gjør meg nervøs. Og når det er på dette viset, da vet man at man har gjort rett i valg av bopel! Til uken så har jeg mange planer, og kommer til å møte mange koselige folk. Planene er fullbooket! Det er akkurat slik jeg liker det. Klarer ikke å sitte alene på det samme rommet i over flere dager jeg, nei. Det er jeg ferdig med for lenge siden. Jeg har bare ikke ro i kroppen. Så et byliv passer meg egentlig temmelig bra. Jeg pakker med meg kameraet for sikkerhets skyld. Har en stor nok veske/bag nå, og det kjennes også temmelig bra. Snakker om å variere skriveriet mellom følelser, fullbooket plan og materielle gleder da gitt. 

Jeg tenkte forresten å vise dere noen bilder av Hot August Night som jeg var på kvelden før reisedagen. Var med Silje og Kim, som du nok har kommet over om du har lest bloggen min i over et par måneder. Snakker om kribling nederst i mageregionen da gitt! Om du skjønner hva jeg mener? Woop woop. Jeg har nok noen såkalte "gutteinteresser" som bil og fotball. Jeg kan nok ikke så veldig mye, men jeg kan i alle fall si at jeg er interessert. Så får man ta det derfra. 











  • 09.08.2015 kl. 16:46

Et helt nytt kapittel

Hei fra Oslo! 
Velkommen så mye til meg. 








Jeg må være ærlig med dere. Om man ikke er ærlig så forstår jeg egentlig ikke helt hvorfor man skal blogge. Jeg kunne ha studert i Trondheim, for det ville vært nærmere. Men dette har vært drømmen siden jeg var tolv år gammel, og holdt på å miste alle rundt meg. Jeg var ene og alene, og hadde ingen andre enn meg selv å tenke på. Jeg ville bort fra alt og alle. For jeg visste at i Oslo følte jeg meg ikke som meg selv lengre. Jeg var en helt annen person og følte meg temmelig spesiell med min trønderske dialekt. Jeg hadde så lyst til å starte på nytt, og denne tanken har vært i hodet mitt stadig. Inntil for noen år siden. Da fikk jeg plutselig andre å tenke på, og jeg begynte virkelig å tenke. Tenke over hva jeg ville, for ville jeg virkelig dette? Jeg sto i fare for å miste alle. Igjen. Og det er vel ingen hemmelighet at når jeg først har blitt glad i noen, så vil jeg gjerne ha dem nære. Hvem vil vel ikke? 

Nå vil vel de som kjenner meg buse ut med: "Jamen du hadde vel venner i den alderen?" og jeg må si at jeg kun har hatt en god venninne oppigjennom. Ei som alltid har vært der. Som aldri har sviktet. Og denne personen er også min bestevenninne den dag i dag. Og jeg vet at jeg alltid vil ha vennskapet uansett avstand og tid. Jeg er så glad for at jeg alltid har hatt denne jenta, og at vi bestandig kommer til å være der for hverandre. Det grenser nesten til forelskelse, haha.

Nei, men uansett. Jeg har flere å tenke på nå. Andre som faktisk er glad i meg (tenk deg det - lille mobbeofferet Lui har fått opplevd litt av hvert hun). Og jeg sitter her nesten med litt dårlig samvittighet. Mulighetene i Oslo er flere. Journalistikk er et vanskelig yrke og jeg må skille meg ut. Jeg satser på Oslo og begir meg ut på den farefulle ferden som kommer til å gi meg vanvittig mye. Også skal jeg jo hjem igjen. Så får det vise seg da.. hvem som er ekte og ikke, hvem som faktisk beholder kontakten og kommer på besøk uansett. Eller når vi møtes igjen, at det er ingenting som har endret seg fra sist. 

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits